Ukategorisert

Kunstig intelligens: Virkelighet kontra myte

Kunstig intelligens (AI) er et forvirrende begrep. Vår oppfatning av AI spenner mytologi, vitenskap, moderne film, teologi og psykologi. I denne artikkelen tar jeg for meg noen av tilnærmingene til AI, hva virkelighetens AI faktisk er, og hvorfor avviket mellom tilnærming og virkelighet skaper en dissonans som gjør det unødvendig komplisert å forstå fenomenet. Endelig tar jeg for meg vitenskaplige definisjoner på AI, og snevrer det inn slik at vi vet at vi snakker om samme sak.

I tusenvis av år har mennesker trodd at gudene kan gi liv til død materie. Vi kjenner alle historien om hvordan det første mennesket Adam ble skapt ved at Gud formet leire i sitt eget bilde, og deretter pustet liv i det. Den samme tilnærmingen finner vi for eksempel i det 2300 år gamle diktet Agronautica hvor Hephaestus, smedenes gud, skapte Talos for å vokte over Kreta. Talos var en statue som fikk blod fra gudene fylt i et hulrom, og som på den måten kom til live. Det samme skjer i det romerske diktet Metamorphoses av Ovid. Diktet handler om Pygmalion av Kypros som meisler en kvinnefigur, Galatea, fra elfenben. Pygmalion blir dypt betatt av statuen, og begynner å lete etter en kone som er like melkehvit og ren som den. Men ingen kvinne nådde opp, til Pygmalions store sorg, så kjærlighetsgudinnen Afrodite tar medynk i Pygmalion og gir liv til Galatea.

Denne forestillingen har vært med oss siden, men virkelig fart fikk den moderne myten om kunstig intelligens under den industrielle revolusjonen. Da man så maskiner utføre oppgaver som inntil nylig hadde krevd menneskelig intellekt, så som å veve tøy, dukket tanken opp som har hjemsøkt oss siden: Kan maskinen tenke? Europa og USA ble grepet av en automaton-iver, hvor kreative sjeler laget maskiner som tilsynelatende imiterte intelligens. Det beste eksemplet er Maezels sjakkspillende tyrker; en mekanisk mann med tyrkisk utseende og antrekk som tilsynelatende kunne spille sjakk. I virkeligheten satt det en menneskelig sjakkspiller inne i «maskinen» som styrte brikkene.

Utviklingen av den moderne digitale datamaskinen gjorde det samme for forestillingen vår om kunstig intelligens som den industrielle revolusjonen hadde gjort nesten to hundre år tidligere. Allerede i 1955 foreslo George McCarthy og flere medforskere ved Stanford University i USA, at det burde arrangeres en sommerkonferanse det påfølgende året for å se på hvordan maskiner kunne utføre intelligente oppgaver. Begrepet «Artificial Intelligence» var skapt.

Et utall av ivrige sci-fi forfattere kastet seg på, blant annet Isaac Asimov og Arthur C Clarke som spesifikt beveget seg inn på kunstig intelligens. Sammen med Stanley Kubrik laget Clarke manus til filmen 2001: En Romodysse som i 1967 presenterte oss for HAL-9000, en Heuristisk ALgoritmisk datamaskin som hadde det overordnede tekniske ansvaret for en bemannet romferd til Jupiter. HAL var ikke «bare» en maskin; HAL var selvbevisst, og ble regnet som en del av mannskapet. HAL ble spurt om han trivdes med jobben han var satt til, og svarte «I am putting myself to the fullest possible use, which is all I think that any conscious entity can ever hope to do. »

Deretter fulgte den ene kunstige intelligensen etter den andre. Gode eksempler er Ash, androiden (robot som er laget for å etterlikne et menneske) i filmen Alien fra 1978, draps-kyborgen (delvis organisk robot) i filmen Terminator fra 1984, den seks år gamle androiden i filmen AI: Artificial Intelligence fra 2001 og den psykisk ustabile androiden Sonny i filmen I, Robot fra 2004, som har vanskeligheter med å takle at han hjalp herren sin begå selvmord.

Hvis du fremdeles er i tvil om kunstig intelligens forstås som tenkende maskiner, helst i form av en litt creepy hvitglinsende androide med et neonblått skinn, så kjør et enkelt bildesøk på ordene Artificial Intelligence på Google. Mange av bildene viser en eller annen slags krysning mellom elektroniske kretser og en menneskelig hjerne, selv om disse bildene stammer fra sider som handler om AI.

Virkelighetens kunstig intelligens er ikke verken neonblå eller tenkende. Virkelighetens kunstig intelligens er det du ser på nå: en digital maskin som utfører regelbasert aritmetikk og logiske operasjoner, hvor de aller fleste reglene er gitt av mennesker, og reglene i noen tilfeller er lært gjennom en teknologi som kalles maskinlæring. Og det er denne teknologien, den kjedelige regelbaserte utførselen av aritmetikk og logiske operasjoner, som har transformert verden slik vi kjenner den.

Dette avviket mellom myte/populærkultur på den ene siden, og de fantastiske fremskrittene som gjøres i måten man lager og programmerer datamaskiner, skaper en dissonans, altså en konflikt mellom måten vi forstår noe på. Det er gjort interessant forskning på temaet, og jeg tror at vi må ha dette i bakhodet for å forstå hvorfor det eksisterer så mange misforståelser, antakelser og ville over- og underdrivelser om den siste tidens store fremskritt.

Les mer om maskinlæring og digitale datamaskiner.

Videre innhold:

Definisjoner AI, problemer med definisjonene, og DARPAs definisjoner og bruk av «bølger».